Klar med nettavis!

Skrevet av: Silje Stensdal, Christine Bjerkenes og Maia Bjønness
Foto: privat

I starten av februar kommer Frogn vgs med skoleavis. Det vil være en nettavis som vil være skrevet av elever på skolen. «Tanken bak skoleavisen er å styrke miljøet og samholdet på Frogn», sier redaktør Signe Livgard.

Avisen vil være i nettformat og holde til på Frognmagasinet.com. På siden vil du kunne finne artikler skrevet av elever om skole, politikk, film og verden. Pluss mye mer. «Både nyttige og forferdelig unyttige ting. Ting som [preger skolehverdagen, for eksempel elever som har utrettet noe spesielt», ifølge co-redaktør Eirik Stenberg.

Eirik Stenberg forteller at Frognmagasinet.no inneholder nesten alt

Siden vil oppdateres ca hver tredje dag og redaktørene håper at den også kan få kommet ut i papirform.

Signe Livgard, redaktør av Frognmagasinet

Hvor kom ideen fra, Signe Livgard?
Eirik og jeg var på skitur i Sibir og etterhvert hadde vi ikke så mye å snakke om… neida. Ideen fikk vi ifjor vinter og inspirasjonen kom etter å ha sett Bjornholtmagasinet.no. Vi fikk ledelsen med på laget, men det tok litt tid før alt virkelig kom på plass.

Men i starten av februar som sagt, er avisen «up and running» og ønsket er at både lærere og elever skal være ivrige lesere. Og vise at det skjer noe mer på Frogn vgs enn bare skole.

Både Eirik og Signe oppfordrer elever til å sende inn artikler og annet som de ønsker å få på trykk. Men det vil ikke bare være lesestoff. Frognmagasinet vil også ha et «kreativt hjørne» med videoer, bilder osv.

Elevene på Frogn vgs gleder seg og Ivar Fjær tror det blir spennende å få lese og se alt det som skjer på Frogn.

The Social Network

Medieklassen var på kino forrige uke og så «The social network». Tankene jeg sitter igjen med, er at det ikke bare er en film om opprettelsen av Facebook og hvor stort (og avhengighetsskapende) sosiale medier egentlig er. Men også en film om hva slags generasjon som vokser opp! Ambisjonene til disse guttene som går på verdens beste universitet, er ikke å finne opp kuren mot kreft eller bli president. Men bli rike og få vist seg frem, så fort så mulig!

Man kan godt finne gode sider ved Facebook, men at det er en nyttig «oppfinnelse», kan vel diskuteres. Hvorfor bruker ikke Mark Zuckerberg geniet sitt på noe mer nyttig og egentlig mer revolusjonerende? Som det blir sagt i filmen om at Bill Gates skal ha sett rett på Mark når han sa: «the next Bill Gates could be in this room». Var det ikke mulig å skape noe enda mer interessant enn Facebook?

Jeg tror teknologi- og programmerings verden kunne sett mye mer interessant ut, hvis de hadde tatt i bruk talentet sitt på en annen måte enn å bare utvikle nye sider å chatte og spille på.

Men filmen var bra!

Vi har laget dokumentarfilm!

I høst har vi hatt dokumentarfilm-prosjekt og hatt besøk av en “ekte” dokumentarfilmskaper. Prosjektet ble satt i gang av den kulturelle skolesekken og oppgaven var å lage en kort dokumentarfilm om en hverdagshelt i Akershus. Utrolig kult prosjekt som vi lærte masse av!  Vi fant person, skrev manus, filmet og redigerte alt selv (men selvfølgelig i grupper!) Vi hadde premiere forrige mandag på filmene med salen full av lærere, andre elever og hovedpersonene i filmen.

Min gruppe lagde film om en parkeringsvakt i Drøbak, som gjør mer enn å bare skrive bøter.
Her kan du se resultatet (btw, vi vant (kinobilletter))

Andre i klassen lagde blant annet film om den blide kassedama på Rema

Øyafestivalen

Jeg var på høydepunktet for musikkelskere i Oslo denne sommeren, selvfølgelig Øyafestivalen! Det var en fantastisk festivalen med ekstremt mange gode band og artister. Min favoritthøydepunkt var konserten med svenske Robyn. Hun er en av mine favorittartister og vi fikk plass på førsterad ved å presse oss fram allerede ved konserten før og klamret oss til rekkverket. Tross slitne bein og rimelig hese stemmer, var alt verdt det! En fantastisk konsert!

Mediafokuset på Øyafestivalen var stort! Tilstede var mange norske journalister, fotografer og anmeldere, i tillegg til mange utenlandske. Blant annet BBC News som hadde fokus på hvor miljøvennlig Øya er og statusen den har som Europas grønneste festival. Se her

Som sagt var det mange journalister og fotografer tilstede og det ble tatt utrolig mange fantastiske bilder. Alle er fra oyafestivalen.com

Fans på Robyn

The xx

Fyrverkeri på the xx

Hovedscenen på Øya

Robyn!

Søkelyset på Athen

Jeg var på studietur/klassetur til Athen forrige uke, med historie og sosiologi. Vi opplevde og så masse spennende! Men når jeg skal komme på en mediarelatert sak blir det selvfølgelig streiken og demonstrasjonene som foregikk. Hellas er nemlig i en ikke så altfor liten økonomisk krise, blant annet fordi mange grekere unnlater å betale så mye skatt som de egentlig skal og fordi regjeringen ikke har vært veldig flinke til å kontrollere dette. Så nå skal de være flinke og stramme inn på offentlige budsjetter osv, for å kunne betale gjelden sin. Da blir selvfølgelig de som jobber i det offentlige mektig irriterte og derfor har de satt i gang generalstreiker og demonstrasjoner. Disse henger også de som bare ikke liker politiet etc, seg på.
Så når vi var der var det helt rolig de første dagene, og så nest siste dagen ble det varslet generalstreik (alt det offentlige står) og tre demonstrasjoner. Vi holdt oss unna og fikk se at byen jo selvfølgelig fungerte som normalt. Og det var heller når jeg kom hjem og så bildene på norske nett- og papiraviser at jeg ble litt skremt.
Men vi opplevde litt, for når vi kom tilbake til hotellet merket alle tåregassen i området. Visstnok hadde det brutt ut “kamper” mellom politi og ungdommene (anarkistene) som holdt til i området.

Røyk fra demonstrasjonen sett fra Akropolishøyden

Ekte tv pakket inn i falskhet

Analyse av “The Truman Show”

“The Truman Show” er en film fra 1998 med den energiske Jim Carrey i hovedrollen. Den komplette rollelisten kan du finne på imdb . Den omhandler et lite samfunn kalt Seahaven hvor alle, bokstavelig talt spiller en rolle, bortsett fra en person. Han heter Truman Burbank og som navnet hans tilsier, er han ekte. Han er også den eneste blant skuespillere og statister. Og dessverre vet han ikke selv at hele hans verden og hans liv er iscenesatt. Men hvordan skal kunne han vite det? Menneskene rundt han sørger hele tiden for at hverdagen skal virke så normal så mulig. Samtidig skal det være en passe del også med drama, for å gjøre det attraktivt for seerne. Det “nye” tv-konseptet med en ekte person som uten instruksjoner og manus blir filmet og vist for tusenvis av mennesker, er utrolig. Men det er vist det seerne ønsker. For å endelig å få se noe ekte. Men spørsmålet jeg sitter igjen med er hvordan kan mennesker se på dette som ekte når det er omringet av falskhet?

Men først, et kort handlingsreferat. Hovedpersonen i “The Truman Show” er altså overraskende nok personen selv, Truman Burbank. Han har hele livet sitt bodd i Seahaven, et idyllisk småby et sted i USA. Han er “lykkelig” gift med Meryl, har en god jobb og en bestevenn, Marlon som alltid hører på han. Han har et godt og normalt liv. Bortsett fra at hele verden ser på. Seahaven er i et kjempe stort studio i Hollywood, jobben er bare tull og Meryl og Marlon er skuespillere. Alle vet dette, bortsett fra Truman. Den eneste som er ekte og sann av alle.
Men nå er Truman blitt 30 år og virker egentlig litt lei av dette livet, selv om han klistrer på et smil hver gang han er ute blant folk. Samtidig begynner små ting utenom det vanlige å skje og Truman får en anelse om at ikke alt er som det skal. Sånn starter hans reise ut av den falske verdenen tv-produsenter og seere har skapt for han.

“The Truman Show” er bygget opp på en tradisjonell måte med presentasjon av Truman og menneskene rundt han og hvordan hans liv er. Men da har allerede filmen blitt startet som et tv-show og med småintervjuer av regissøren, “kona” og “bestevennen”. Vi vet da at Truman sannsynligvis er den eneste som ikke vet at livet hans blir sett på av tusenvis av mennesker. Og det gjør at vi kan se tingene rundt Truman på en helt annen måte enn han selv kan.
Spenningskurven går opp og ned sånn som den skal for å bevare konsentrasjonen vår, men det interessante er at vi ikke vet hva Truman kan finne på, for han følger jo ikke et manus. Vi vet hvordan alle andre i filmen oppfører seg. De er høflige, smilende og veldig opptatt av rutiner. Men Truman følger ingen “regler” og kan egentlig oppføre seg så gærent som han vil, og da virkelig overraske oss seere. Dette er nok fordi vi vet veldig godt hvordan de andre personene vil oppføre seg. De er veldig stabile og har allerede en rollefigur og et manus å følge. Så derfor overrasker Truman oss desto mer, fordi han står i sånn kontrast til de andre.

Men tilbake til det store spørsmålet, hvordan kan mennesker se på “The Truman Show” som ekte når det er omringet av falskhet? Alt fra det de spiser og bor i på showet er sponset av forskjellige selskaper ved hjelp av produktplassering. Alle menneskene som er rundt Truman og påvirker alle hans valg er skuespillere som følger et manus med litt improvisasjon. Det hele er styrt av en mann som tror han er gud. Hvordan kan dette virke ekte, og ikke bare helt sinnssykt?!

Det kan være fordi seerne føler de “kjenner” Truman siden de sikkert har fulgt han siden barndommen hans. Da kjenner de til alle glade og gode øyeblikk, men også de ydmykende og triste minnene. De vet at han aldri har kjent en verden utenfor Seahaven og dermed ser på den lille byen som ekte og dermed selvfølgelig også menneskene. For Truman er dette den verden han kjenner og det er det ikke noe falskt ved. Dessuten vet man aldri hva Truman kan finne på, en dag gjør han kanskje noe utenom rutinen. Kanskje han ikke hilser høflig på de irriterende tvillingbrødrene som alltid får han ved siden av reklameplakat. Eller sier ikke sitt kjente “Good morning, and in case I don’t see ya, good afternoon, good evening and good night!”

Filmen er ihvertfall annerledes og har et særpreg som ikke var så vanlig på 90-tallet. Som anmelderen fra “Girls on film” sa: “It (The Truman Show) makes movies like Godzilla (also from -98) seem even more stupid than they really are”.

Refleksjon over medieyrker

Medieyrkene kan stort sett deles inn i tre kategorier journalister, reklameskapere og kommunikatører. De har til felles at de, selvfølgelig, jobber med media. Men forskjellen er at journalister jobber med nyheter, reklameskapere sier seg selv og kommunikatører takler nyheter. Dessuten jobber reklameskapere og kommuikatører for et selskap og skal fremstille dem i det beste lyset. Journalistenes rolle er å avsløre dem, når det som blir sagt ikke er riktig. Man kan si at journalistens rolle er mer fri, enn reklameskapere og kommunikatørene.
Hvis jeg skulle valgt mellom et yrke i en av kategoriene ville det blitt journalist. Det hadde passet meg bedre, enn å måtte ha en jobb som krever masse kreativitet som laging av reklame krever eller å være flink til å bortforklare som kommunikatører kan komme borti. Jeg ville nok helst ikke hatt kommunikatørjobben, jeg vet ikke om jeg ville synes det vært givende, gøy og spennende å skulle snu et negativ omtale til positiv for selskaper som sannsynligvis har fortjent omdømme.
Men i jobbe som journalist derimot, kanskje spesielt i en avis eller et spennende blad, hadde nok vært mer givende, interessant og spennende! Både fordi man har muligheten til virkelig påvirke folk og utvikle horisonten deres, men også fordi forhåpentligvis gir mulighet til å reise, og møte og intervjue mange spennende mennesker! Spesielt hvis man velger å jobbe litt utenfor lokalavisa…

Juleavslutning 2009

Tekst: Maia Bjønness

Det er duket for juleavslutning på Frogn vgs igjen. Tirsdag 22 desember skal sang, dans og juletregang markere at det endelig er jul og ferie for elevene på Frogn videregående.

Juleavslutning 2007

Tidligere år har det vært både lærerkor, dans og sang, både med band og uten.
Hele programmet for i år er foreløpig ikke kjent, men at det blir like flott som forrige år er det vel ikke tvil om. Det er ihvertfall mange påmeldte også i år. Noen av dem er Charlotte Engesæth og Anna Rømcke Høiseth. De skal opptre med sang og piano. De røper til oss at sangen de skal spille er “God Bless the Child”. “Det er en rolig og fin sang som egentlig passer godt i juletiden,” sier Charlotte.
I tillegg til flott sang, kan vi glede oss til dans dette året også. Tidligere har det vært de idrettselevene som ville, som hadde danseoppvisning. Men i år kunne alle melde seg på.

Vi kan glede oss til en flott og variert juleavslutning med masse bra innslag, i år også.

Tre i klasserommet
-Hva gleder du deg mest til på juleavslutningen?

Anneline (17)
– ” Jeg gleder meg mest til at lærerne skal synge.”

Thorbjørn (17)
– ” Jeg ser frem til at Anna Høiseth skal synge og at det endelig er ferie!”

Charlotte (17)
- “Det blir veldig gøy å spille piano på avslutningen og at det endelig er jul og ferie!”

Foto:privat

It’s Snowing on My Piano

Konserten med Bugge Wesseltoft var ekstremt bra!!! Han spilte fantastisk og den rolige julestemningen kom=)

Anbefaler alle å kjøpe cden, “It’s snowing on my piano” i julegave

Jeg venter…og gleder meg!

Jeg fikk dessverre ikke vært med på mediaklassens ekskursjon til VG og Aftenposten, og gikk glipp av mye gøy og lærerikt… Vi skulle også skrive et blogginnlegg fra turen, og siden jeg ikke vært med fikk jeg oppgave om å skrive om noe annet mediarelatert. Så da fikk jeg veldig lyst til å skrive om noe som jeg tror vil gjøre dypt inntrykk på meg. Men det har jo ikke vært enda! Så da skriver jeg heller et innlegg om forventningene mine og poster et innlegg om opplevelsen senere:)
9 desember skal jeg nemlig på julekonsert med min favorittpianist (og den eneste jeg kjenner godt til) Bugge Wesseltoft. Han spiller utrolig fint og har gitt ut en cd med sine tolkninger av kjente julesanger og en egen sang, med bare piano. Cden heter “It’s snowing on my piano”. Det er enkelt og vakkert!
Bare hør selv!